For meg handler det ikke om å vinne. Det viktigste er ikke en gang å komme i bedre form.
Jeg har vært overvektig og i skikkelig dårlig form i mange år. Det har gjort at turgåing har vært tungt og lite lystbetont. Selv om formen er blitt bedre etter at jeg begynte å gå i naturen, er det ikke primært ønsket om å være lettere eller sprekere som driver meg til å gå videre.
En ting er at jeg ikke eier konkurranseinstinkt. Men det er noe annet også. Jeg tror at det i stor grad er sanseopplevelsene som lokker meg, at det er de som gir motivasjons- og belønningsfølelser. For jeg går sakte, sakte, sakte. Ett skritt av gangen. Rolig. Prøver å komme inn i en veldig sakte og jevn rytme. Og stopper ofte opp og åpner sansene, slik vi inviterer til det på shinrin yoku-vandringene.
Jeg lytter: Hva slags lyder hører jeg? Er de langt borte? Kommer de ovenfra? Er de nær meg? Jeg ser: Hvilke farger, hvilke overflater, hvilke bevegelser er det her? Jeg lukter: Hvordan lukter luften? Skogen? Jorden? Huden min? Jeg smaker: Hvordan smaker dette bladet? Hvordan smaker jorden her? Og vannet? Hvordan smaker osten, tomaten og teen/kaffen jeg har med i sekken?
Jeg kjenner: Hvordan er det for føttene mine å gå her? Hvordan beveger hoftene mine seg? Hva skjer i legger og lår og ankler når jeg går oppover? Og nedover? Når en åpner opp slik, kan en komme til å oppleve mer enn det som kan forklares med ord …