Bidrag til Tidsskriftet Kvekeren nr 3–2021 av Bente Øien Hauge
I de senere årene har det vært en del oppslag i mediene om skogbad, skogsterapi eller shinrin yoku, denne stillferdige praksisen for naturnærvær der deltakerne gjerne kan stå med lukkede øyne og klemme på et tre. Sett utenfra kan det virke pussig og litt fjernt fra vår stolte, norske friluftstradisjon når grupper av mennesker under ledelse av en guide beveger seg sakte over korte distanser og til stadighet stopper opp. Hva er det egentlig de driver med?
Det startet i Japan på 1980-tallet, der shinrin yoku ble utviklet av forskere. Fra myndighetenes side var det et forsøk på å møte en bølge av stressrelatert sykdom og død, såkalt tech-boom burnout, som man opplevde på den tiden. Bybefolkningen, ble det avdekket, oppholdt seg innendørs i mer enn 90% av tiden. Det travle og støyende bylivet overstimulerte sansene, og man mente å kunne påvise en «nature deficit disorder» (naturmangelforstyrrelse) i samfunnet som helhet.
Shinrin yoku oversettes med «å bade i skogens atmosfære». Navnet var det Japans departement for jord- og skogbruk som klekket ut. Inspirasjonen fant de i det faktum at noen planter, særlig nåletrær, utsondrer stoffer som bremser forråtnelse og bidrar til å forhindre at de blir spist av insekter og dyr. Disse fytonsidene inneholder komponenter som blant annet kan styrke immunforsvaret også hos mennesker og som også finnes i eteriske oljer. Man kan se for seg at vi, ved å oppholde oss under trærne, nærmest overrisles av fytonsider. Slik sett handler dette aspektet av praksisen egentlig mer om dusj enn om bad.
Under utviklingen av shinrin yoku ble deltakerne testet før, under og etter oppholdet i natur for å se om det kunne påvirke fysiologiske faktorer på en målbar måte. Puls og blodtrykk ble målt. Spytt- og blodprøver analysert. Deltakerne ble intervjuet. Og det ble konstatert signifikante effekter, som senere forsking har bekreftet: Nivået av stresshormonet kortisol senkes. Aktiviteten i det sympatiske nervesystem går ned, det samme gjelder blodtrykk og puls. Immunsystemet styrkes. Evnen til problemløsning øker. For deprimerte pasienter konstaterer man bedring både i stemningsleie og kognitive funksjoner.
I tillegg til det medisinske formålet ønsket myndighetene å motivere befolkningen til å ta vare på naturen og landets skoger. Resultatet er at det i dag eksisterer nesten 100 shinrin yoku-stier over hele Japan, der man kan guides. I naturparkene er det også lagt til rette for å gå shinrin yoku-vandringer på egen hånd. Både i Japan og i en del andre land skriver helsepersonell ut resept på slike vandringer.
I den vestlige verden er en tilpasset utgave av shinrin yoku som oftest omtalt som forest therapy eller forest bathing. Her i landet har man brukt begrepet skogbad. I det norske guidemiljøet er vi nå begynt å bruke begrepet sansevandring, som vi synes er mer beskrivende.
En av pionerene på området er amerikanske Amos Clifford, som opprettet ANFT – Association of Nature and Forest Therapy Guides and Programs. Clifford hadde i mange år studert buddhistisk filosofi og interessert seg for naturnærvær og urfolks forhold til naturen. Han hadde også lang erfaring som guide i villmarken. På bakgrunn av dette utviklet Clifford en versjon av shinrin yoku beregnet på vestlige forhold.
ANFTs metode har en enkel grunnstruktur med faste innslag i en ca tre timer lang vandring over en kort distanse. Opplegget kan romme elementer av spiritualitet og mellom linjene merker man en økologisk dimensjon, men guidene tilpasser dette selv i egen praksis.
Amos Clifford legger stor vekt på the way of the guide med uttalte krav til en rolleforståelse som veiviser, mens skogen er terapeuten. Han sammenligner deltakerne med pilgrimer på reise og understreker at guiden ikke skal legge føringer for deltakernes reiseopplevelse, bare legge til rette. Derfor er det også under utdanningen lagt vekt på den enkelte guides arbeid med egne utfordringer, såkalte edges.
Clifford har skrevet bestselgeren Your Guide to Forest Bathing, som både er en pensumbok for ANFTs guider og en gjør det selv-bok for interesserte. Siden oppstarten i 2012 har ANFT etablert seg i 60 land over seks kontinenter og utdannet mer enn 1600 skogbadguider. Blant et titalls norske er også undertegnede, som ble sertifisert fra ANFT i 2019.
Det lå absolutt ikke i kortene at jeg noen gang skulle lede folk på ville veier og inn i sanselige opplevelser av skogens atmosfære. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg elsket natur, men primært som en visuell opplevelse. At opplevelsen var begrenset til øynene var jeg meg ikke bevisst. Jeg tok vakre bilder av fjellsider, trær, dyr og blomster. Komponering med linjer og farger ga meg stor glede, mens kroppslige plager og overvekt hindret meg i å gå ut i det terrenget jeg beundret på avstand. Det var ikke rom for meg i naturen, tenkte jeg. Men alt dette forandret seg da jeg begynte å gå sakte.
Og senking av tempoet er ett av hovedelementene i skogbad. Uten at vi senker tempoet, stopper opp, kan vi ikke åpne oss for denne opplevelsen.
Slik skogbad praktiseres etter ANFTs oppskrift, starter vi med å åpne sansene. Vi står i sirkel med lukkede øyne eller senket blikk, mens guiden inviterer deltakerne til å fordype seg i sanseopplevelsene. Det kan være å la ørene lokalisere lydene vi hører rundt oss, la hendene utforske teksturen i et klesplagg eller et skjerf, la fingrene kjenne på vegetasjonen og bakken der vi står, la nesen trekke inn lukten av gresset – og med fantasien forestille seg at det vokser røtter ut av fotsålene og ned i jordlagene under oss.
Den neste delen av sekvensen er også fastlagt: Deltakerne inviteres til å gå sakte eller sitte stille i 15-20 minutter, mens de ser etter alt som er i bevegelse, før de blir kalt tilbake i sirkel.
Deretter følger en sekvens med invitasjoner som guiden velger utifra hva han/hun tror vil passe for deltakerne på akkurat denne vandringen. Invitasjonene skal være enkle, åpne, sensoriske - og gjerne lekne. Deltakerne inviteres kanskje til å speile bevegelsene til en plante eller lytte til treets kommunikasjon, se etter de minste ting eller utforske overflater som bark og mose. Det er her deltakerne kan komme til å klemme på trær, også spontant.
Men invitasjonen kan også være å finne seg et lekeslott blant trærne eller samle skatter for å ta med tilbake til sirkelen. Hver guide utvikler sin praksis med egne invitasjoner. Når vi bruker uttrykket invitasjoner, ikke øvelser, er det helt bevisst. Vi kunne like gjerne sagt inspirasjoner. Det er bare flott om deltakeren glemmer hva de skulle gjøre og havner på bærtur (i overført betydning); da har vi jo oppnådd en tilstedeværelse i øyeblikket!
Mellom hver invitasjon samles deltakerne i en sirkel, som er åpen for den som har noe på hjertet. Ofte brukes et spørsmål som invitasjon til deling: – Hva legger du merke til akkurat nå? Den som ønsker, får gruppens oppmerksomhet uten avbrytelser eller kommentarer. En deltaker har kanskje sittet og betraktet en maur som klatret på et strå og moret seg over det, mens en annen kan ha opplevd hele sin vanskelige livshistorie speilet i treet som han eller hun nettopp har sittet ved siden av. I skogbad er det aldri noen evaluering av den enkeltes opplevelse; alt er like velkomment.
Vi avslutter vandringen med en enkel teseremoni, og guiden har gjerne pyntet tebordet med naturlige elementer. Jeg bruker ofte bregneblader og spør selvfølgelig alltid bregnemor om lov til å ta dem.
Denne stunden gir oss en myk overgang fra det som ANFT kaller en liminal tilstand tilbake til hverdagens høyere tempo og absolutte krav. Noen ganger vil deltakerne bare sitte stille og fordøye opplevelsen mens de drikker teen, andre ganger oppstår interessante samtaler. Jeg har også hatt grupper som nesten ikke ville forlate stedet; vi brukte et par timer i samtale etterpå.
Teen skal helst trekkes på lokale, viltvoksende planter. Slik tar vi inn stedet også gjennom smakssansen. Selv plukker jeg ofte friske bringebærblad og bjørkeblad. Guiden vil servere en egen kopp til skogen og takke den for at vi har fått være der, før gruppen får drikke. Teen smaker overraskende rikt når vi er i denne tilstanden, med ro og åpne sanser.
Hva gjør disse timenes tilstedeværelse med deltakeren? Hvordan oppleves det? Som nevnt tidligere er det jo en del målbare fysiologiske effekter på kroppen, men folk tenker vel sjelden "Å, det kjennes så godt å styrke immunforsvaret".
I min egen praksis observerer jeg at de fleste deltakerne virker avslappet og befridd for tidspress, men likevel fokuserte. Noen kommer i en løftet stemning; de føler seg lekne og barnslige. Andre blir vemodige, stille - og kjenner kanskje på at de vanligvis ikke gir seg selv nok rom for denne type tilstedeværelse i sine liv. Mange merker en ro; de lander liksom på stedet. Kroppen slipper stresset, pusten er dypere, hele livsrytmen føles riktigere. En deltaker som hadde vært litt skeptisk på forhånd, skrev etterpå at skogbad burde merkes med en advarsel om at man kunne få eksistensielle tanker underveis.
Hva er forskjellen på en vanlig tur i skogen og en veiledet sansevandring? Noen hevder at de har holdt på med skogbad hele livet og absolutt ikke trenger noen til å veilede dem. Om man ikke føler behovet, skal man selvsagt ikke melde seg på noe slikt. Dette handler om en bevisst og systematisk tilrettelegging for sanseopplevelse og tilstedeværelse som har mer til felles med yoga og meditasjon enn med den typiske norske søndagsturen.
Er dette bare for spesielt interesserte? Skogbad kan gi en sterk og spesiell opplevelse av ro, undring og nysgjerrighet. Jeg har hatt deltakere som har fortalt at de har gått hundrevis av turer i samme skog, de har plukket sopp og bær her gjennom mange år – uten å se eller oppleve den slik de gjorde under skogbadet.
Når vi får denne roen i skogen, opplever vi den på en kvalitativt annen måte. Naturen er ikke lenger bare en kulisse for vår aktivitet. Den får en annen type liv for oss, og vi kan oppleve å føle en ny forbindelse til den. En deltaker som hadde stått og speilet en liten blomst fortalte at hun syntes det var vanskelig å gå tilbake til sirkelen; hun kunne jo ikke sette foten ned i gresset noe sted på veien uten å skade eller drepe et liv! For henne hadde altså plantene fått en identitet gjennom utførelsen av invitasjonen.
Det engelske begrepet nature connection oversettes gjerne med naturnærvær. En del av oss som guider folk slik har kanskje en baktanke med at dersom mange nok mennesker får erfare dette nærværet, kan det påvirke hvordan vi som samfunn behandler naturen. For når vi forstår at vi er en del av den, og ikke adskilt, kan vi ikke lenger utnytte og misbruke den som vi gjør i dag.
Kanskje kan vi også finne tilbake til noe vi mennesker har lagt igjen på veien inn i vårt moderne samfunn. Kan vi gjennom naturnærvær få kontakt med intuisjon og gammel, glemt kunnskap? Kan vi lære oss å lytte på en annen måte?
Selv om de på 1800-tallet aldri hadde hørt om fytonsider ble tuberkulosesanatorier ofte lagt til skoger og i naturområder. I eventyret Den grimme ælling går ungene inn under bladene og andemor lar dem se så mye de vil – for det grønne er godt for øjnene, skriver H.C. Andersen. Hvordan kunne de vite dette, uten vår tids vitenskapelige dokumentasjon?
Deltakeren som mente at skogbad burde vært merket med en advarsel om risiko for eksistensielle tanker har trolig fått kontakt med noe for ham uvanlig og viktig. For meg har det stille nærværet i naturen gitt meg et nytt livsrom og bidratt til at jeg fant hjem, til kvekersamfunnet. Det er fint for mennesket å finne seg en liten plass i den store sammenhengen.
---------------------------------------
Mary Oliver: How I go to the woods Ordinarily, I go to the woods alone, with not a single friend, for they are all smilers and talkers and therefore unsuitable. I don’t really want to be witnessed talking to the catbirds or hugging the old black oak tree. I have my way of praying, as you no doubt have yours. Besides, when I am alone I can become invisible. I can sit on the top of a dune as motionless as an uprise of weeds, until the foxes run by unconcerned. I can hear the almost unhearable sound of the roses singing. If you have ever gone to the woods with me, I must love you very much.